Derfor kler vi oss likt i naturen

I det siste har jeg brukt mye tid på å lete etter gode turbilder til Horisonten. Jo mer jeg leter, desto tydeligere blir mønsteret: Nordmenn har en egen turuniform. Turbukse, turjakke, strikkegenser. Ser du på bilder fra resten av verden, består turantrekket gjerne av en vanlig bukse, en hettegenser, en skjorte og kanskje en hatt – og hvis man virkelig har slått på stortromma, et par ordentlige turstøvler.

Først tenkte jeg det handlet om mote. At vi nordmenn rett og slett har en felles stil vi uniformerer oss med. Men jo mer jeg har grublet på det, desto mer overbevist er jeg om at det handler om noe helt annet: En god tur krever gode klær. Ikke for at du skal se bra ut, men fordi de holder deg varm og tørr, slik at du orker å være ute lenger. Turmoten vår er først og fremst funksjonell – estetikken kommer i andre rekke.

Alle har et forhold til det Årsaken til at det har blitt slik, tror jeg ligger i allemannsretten. I Norge har vi rett til å ferdes fritt i naturen, uansett hvem som eier grunnen. Friluftsliv er ikke forbeholdt en liten, spesielt interessert gruppe med tilgang til privat mark – det er noe nesten alle vokser opp med et forhold til. Når friluftsliv er allemannseie og ikke en nisjehobby, blir det også en felles norm fremfor et individuelt prosjekt.

Vi er dessuten flokkdyr. Ingen vil være den som fryser fordi man valgte feil jakke, og ingen vil skille seg ut ved å være dårlig forberedt til noe alle andre mestrer. I Norge er ikke godt turtøy et statussymbol, men en selvfølge – på lik linje med å bruke vintersko når det snør.

Turmote er ikke noe nytt Det morsomme er at bekymringen for turmote slett ikke er ny. Allerede for over hundre år siden ble turfolk omtalt som «sportsdamer» og «sportsmenn» på «sportsturer» i «sportsklær». Selv den gang fantes det bekymrede stemmer i Turistforeningen som fryktet at fjellet var i ferd med å bli «blott og bart en motesak». Vi har åpenbart klaget over turmote i minst et århundre.

Går vi enda lenger tilbake, ser vi imidlertid hvor lite mote egentlig hadde med saken å gjøre. Ull var grunnmuren i klesskapet lenge før noen fant opp pustende membraner. Vadmel – tett, valket ullstoff – ble brukt i arbeidsklær helt til plasten gjorde sitt inntog på 1950-tallet. Arkeologer har funnet spor av ulltekstiler og valket stoff i norske graver helt tilbake til jernalderen. Under vadmelen var det ofte overraskende lite: En lang linskjorte kunne fungere som både overdel og undertøy.

Fjellfolk brukte komager og skaller; skinnsko fylt med tørket sennegress i stedet for sokker – en teknologi lånt fra samisk håndverkstradisjon. Både Amundsen og Nansen brukte den samme løsningen på sine polferder, rett og slett fordi den overgikk alt datidens industri kunne tilby av fottøy. Tømmerfløterne, som sto i elva store deler av dagen, brukte gjerne neversko i stedet for lærstøvler. Ikke fordi de manglet alternativer, men fordi vannet uansett rant rett gjennom. Målet var aldri å holde seg tørr for enhver pris. Poenget var å innrette seg etter forholdene og gjøre jobben likevel.

Mote, funksjonalitet, flokk og allemannsrett Jeg diskuterte dette med arbeidsgiveren min, Tarjei Kårfald, som er gründer og daglig leder i Spring Adventure. Han satte ord på noe som treffer spikeren på hodet: Turklærne våre preges av fire faktorer som spiller sammen – mote, funksjonalitet, flokkmentalitet og allemannsrett.

Mote og flokkmentalitet handler om identitet og tilhørighet. Allemannsretten gjør at friluftsliv i utgangspunktet er noe alle har et forhold til. Men det er funksjonaliteten som er selve bærebjelken, og slik har det vært i årtusener.

Se på alt vi har vært innom: ull og valket stoff som har holdt folk varme i minst to tusen år, komager fylt med sennegress og neversko som lot vannet renne fritt fordi det uansett ikke nyttet å kjempe imot elementene. Ingen av disse løsningene handlet om utseende. De handlet om å overleve en lang arbeidsdag, en fløtingssesong eller en polferd med de ressursene man hadde. Funksjonalitet var ikke bare ett av flere hensyn – det var hele poenget. Klærne var verktøy, på linje med øksa og fløterhaken.

Det er først de siste hundre årene, da friluftsliv gikk fra å være en nødvendighet til en fritidsaktivitet – og etter hvert noe man kunne vise frem – at utseendet i det hele tatt fikk betydning. Sportsklærne rundt forrige århundreskifte markerte starten, og sosiale medier har fungert som en kraftig katalysator de siste tiårene. Men i et bredere historisk perspektiv er hundre år for ingenting å regne mot de to tusen årene ull og skinn har holdt folk varme og tørre.

Funksjonaliteten henger også tett sammen med vedlikehold, og her har Tarjei et viktig poeng. Datidens klær krevde langt mer stell enn dagens syntetiske plagg. Vadmel måtte impregneres og tørkes riktig for ikke å råtne, mens skinn måtte smøres jevnlig med tran og tjære. Moderne turtøy er enklere å ha med å gjøre, men også dette holder langt bedre hvis det vaskes og impregneres riktig. Til gjengjeld tåler moderne materialer variert vær på en måte gamle plagg aldri kunne. Likevel forblir grunnprinsippet det samme i dag som for to tusen år siden: Klærne skal jobbe for deg, ikke omvendt.

Det som fascinerer meg aller mest er dette: Uansett hvor mye ytterskallet har endret seg fra vadmel til plast, har ull aldri forsvunnet fra ligningen. Det er fortsatt ulla som ligger nærmest kroppen når det gjelder som mest, fordi den varmer selv når den er våt. Akkurat det er kanskje det sterkeste fellestrekket mellom fortidens fjellfolk og oss som ferdes i naturen i dag.

Det som faktisk betyr noe Til syvende og sist skal klærne gi deg en god turopplevelse – uavhengig av om de har riktig merke eller prislapp. Sammenlign gjerne en ullgenser fra bruktbutikken og en billig regnjakke med toppmodellen fra et dyrt friluftsmerke. Forskjellen handler sjelden om hvorvidt du kommer deg tørrskodd hjem. Begge deler holder deg varm nok til at du kan være ute lenge, forutsatt at de gjør jobben sin. Er arbeidsbuksa du allerede eier komfortabel nok å gå i? Da er det den du bør bruke. En rull med vindsperreteip fra byggevarehuset kan ofte gi en god nok midlertidig reparasjon til at du får fullført turen. Til og med skoene dine kan gjøre nytten lenge etter at de er både limt og teipet sammen.

Hvordan du ser ut, har ingenting å si. I naturen har vi lov til å være ujålete, skitne og helt ekte mennesker. Det er akkurat dette turuniformen vår egentlig burde handle om: Ikke hva du har på deg, men at du tar det du har, og går ut likevel.