Lørdag kveld vil det ringe på mange dører. Små spøkelser og hekser står på trappa med poser og forventning, og gatene fylles av latter og knitrende godteripapir. Men går du litt lenger, bort fra gatelysene, finner du en annen kveld. Bak steingjerdet rundt kirkegården blafrer hundrevis av små flammer i mørket, tent for dem som ikke lenger er her.
I år faller allehelgensaften og halloween på samme kveld. Den ene er høylytt og ny, den andre stille og gammel – og det er plass til begge. For i folketradisjonen har allehelgen i hundrevis av år først og fremst handlet om å minnes dem vi har mistet.
En kveld med lange røtter
Allehelgensaften er et gammelt norsk navn på kvelden før allehelgensdag. Skikken med å feire kvelden før en stor merkedag stammer fra katolsk tid, og den lever videre i ord vi bruker hvert år: julaften og sankthansaften.
I katolsk tradisjon hører to dager sammen. Allehelgensdag 1. november er til minne om alle helgener, og allesjelersdag 2. november er til minne om alle døde. Da reformasjonen kom, forsvant allesjelersdag fra Norge, men minnet om de døde fant veien over til allehelgensdag. På 1770-tallet mistet dagen statusen som egen helligdag og ble flyttet til den første søndagen i november. Der ligger den fortsatt, og i år er det 1. november.
Lysene som overlevde
Skikken med å tenne lys på gravene er katolsk. Etter reformasjonen hadde den ikke lenger plass i kirkens lære, men den forsvant trolig aldri helt. Fra siste halvdel av 1800-tallet finnes det spor etter den flere steder i landet, og i mellomkrigstiden tok den seg kraftig opp.
I dag går mange til kirkegården i allehelgenshelga, og mange kirker leser opp navnene på dem som har gått bort det siste året, ett etter ett.
Vintertegn på primstaven
I bondesamfunnet het dagen gjerne helgemesse. På primstaven ble den tegnet med kors, et skip eller en båt med bunnen i været. Skipet skulle egentlig stå for kirken, men mange leste det som et tegn på at sjøfarten var over for året.
Helgemesse var også en dag for å lese været. I hele Sør-Norge ventet man helgemesseflommen, en mild og grå periode med regn og sludd. I Østfold mente man at regn på allehelgensdag ville vare i sju uker, og i Hordaland at snø før helgemesse betydde sen vår. På Voss ble dagen regnet som den første vinterdagen og den første jaktdagen.
Gå en stille runde
Kanskje er allehelgensaften akkurat den kvelden du trenger en tur. Ikke en lang en, men en rolig runde i mørket med et gravlys i hånda. Gå til kirkegården der noen du savner, ligger, og bli stående en stund. Har du ikke en grav å besøke, har mange kirkegårder en minnelund der du kan sette fra deg lyset ditt.
Du trenger heller ikke gå for å minnes noen bestemt. Det er noe eget ved å gå langs gangene når lysene står tett i mørket, når pusten damper og gruset knaser under skoene. Mange opplever det som en av de vakreste kveldene i året. Gå stille, vis hensyn til dem som er der for å minnes, og la lysene få brenne i fred.
Ta med hodelykt og refleks, og kle deg godt – det er lett å bli stående lenger enn du tror.
Ett lys for noen du savner
For noen er dette en tung kveld. Da kan det være godt å gå sammen med noen, og kanskje dele et minne eller to på veien. Andre ganger er det fint å gå alene.
Og blir det godteri og utkledning med barna først, og et lys på kirkegården etterpå, er det kanskje den fineste kvelden av dem alle. Litt latter, litt stillhet, og en flamme som brenner for noen du aldri glemmer.
Kommentarer