Da jeg var en fersk turgåer, rundt 2015, kjente jeg godt på dørstokkmila. Min daværende samboer og jeg var nyinnflyttere til en liten plass i Vestfold og hadde null peiling på turstiene i området.
Vi spurte de lokale, prøvde oss litt fram på egen hånd, og endte mer enn én gang med spørsmålet: «Hvor i alle dager er vi nå?» Vi spøkte med at vi burde lære oss overlevelsesteknikker, og hvordan man forsvarer seg mot en elg med et strå. Det ble mye latter på stiene, og mange gode minner.
Mange kan nok kjenne seg igjen. Du vil gjerne ut på tur, men dørstokkmila blir veldig lang når du ikke vet hvor du kan gå. Og det kan føles skummelt å gå på ukjente stier når du er redd for å gå deg bort.
Noen steder fant vi turskilt og turbeskrivelser. Andre steder var skiltene falmet, manglet helt, eller pekte i en retning som ikke gjorde oss særlig klokere. Det gjorde terskelen høy for å gå ut alene. Heldigvis var vi to, og den ene av oss var en 190 cm høy nordlending med livsfilosofien «Det går bra!» Berømte siste ord før vi gikk oss bort. Likevel var det tryggere å gå på oppdagelsesferd sammen, og tryggere å stille spørsmålet: «Hvor går denne stien?»
Siden den gang har mye skjedd. Etter en nasjonal satsing på turskilting er mange nærturer blitt enklere å finne fram på. Du trenger ikke alltid å spørre de lokale først — det kan fortsatt være hyggelig, men tydelig skilting gjør det lettere å se hvor du er, hvor stien går, og hvor langt det er til neste turmål. For en som er fersk, kan nettopp det være forskjellen på å bli hjemme og å faktisk komme seg ut.
En dugnad over hele landet
Fra 2013 til 2019 ble det merket turruter over hele landet gjennom det som het Turskiltprosjektet. Gjensidigestiftelsen og alle landets fylkeskommuner delte regningen, og kommuner over hele landet var involvert. Mye av selve jobben ble gjort av frivillige. Turlag, idrettslag, velforeninger, historielag og grendelag la ned nesten 106 000 dugnadstimer.
Resultatet kan du gå på i dag: 37 609 kilometer merkede turruter, nesten 71 000 turskilt og over 7 400 informasjonstavler med kart og turbeskrivelser. Skiltene står i nærskogen, ved kysten, i kulturlandskapet og i fjellet, fra Agder til Finnmark.
Målet var enkelt og viktig: å få flere ut på tur der de bor. Turstiene i nærmiljøet brukes av kvinner og menn, unge og eldre og folk fra alle samfunnslag. Derfor ble merking av nærturer sett på som et viktig folkehelsetiltak.
Skiltene ser ut til å hjelpe, særlig for nybegynnere
Har det egentlig hjulpet? Norsk institutt for naturforskning (NINA) telte turgåere på sju turruter i Vestby og Brumunddal før og etter at skiltene kom opp. På de undersøkte stiene økte bruken i snitt med ca. 30 prosent.
Det mest interessante er likevel hvem som kom. Det var særlig nye og uerfarne turgåere som begynte å bruke stiene, og det var de som var mest fornøyde med skiltingen. Mange fortalte at skiltene gjorde dem tryggere. De oppdaget også turmål de aldri hadde prøvd før. I Brumunddal var det imidlertid også andre tiltak samtidig, som utbedring av turvegen, så det er ikke enkelt å skille ut nøyaktig hva som førte til økningen.
Et skilt som viser vei og lengde, kan med andre ord være nok til at du tør.
Samme skilt, uansett hvor du bor
Du har kanskje lagt merke til at turskiltene ligner hverandre fra kommune til kommune. Det er ingen tilfeldighet. Alle som fikk støtte, måtte følge Merkehåndboka, en felles nasjonal standard for skilting og merking av turruter. Den er utviklet av Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund og Innovasjon Norge.
Poenget er at du skal kjenne deg igjen. Lærer du deg å lese skiltene hjemme, kan du lese dem på ferie i en annen landsdel også. Skiltene viser gjerne retning, turmål og avstand, og ved startpunktet finner du ofte en tavle med kart og beskrivelse av turen.
Tre skilt du kan møte på tur
- De vanlige turskiltene er de du oftest ser. De viser vei til nærturene rett utenfor stuedøra, rundt vannet, opp til utsiktspunktet eller gjennom bygda.
- De rustrøde pilegrimsmerkene er lette å kjenne igjen: et hvitt symbol mot rustrød bakgrunn, der valknuten fra severdighetsskiltene er satt sammen med Olavskorset. Nasjonalt pilegrimssenter har godkjent ni pilegrimsleder i Norge, med til sammen over 2500 kilometer merket led. En av dem er Kystpilegrimsleia, som starter i Egersund. Pilegrimsledene er et nettverk av ruter som alle leder mot Nidarosdomen i Trondheim, men noen fungerer som tilførselsleder som kobler seg på andre ruter. I Vestfold heter leden Tunsbergleden. Den starter i Larvik og går 190 kilometer til Haslum kirke i Bærum. Du kan gå hele leden eller velge ut en strekning. Merkene skal helst stå tett, men ikke alle ledene er ferdig merket. Tunsbergleden er foreløpig bare delvis merket, så det lønner seg å ha kartet i UT.no-appen med deg.
- Nasjonal turiststi er et kvalitetsstempel du finner på noen av landets mest besøkte turmål: Preikestolen, Kjerag, Trolltunga, Fosseråsa i Geiranger, Besseggen, Torghatten og Rødøyløva i Nordland. Disse stiene har en egen felles merkevare på skilt og informasjon. Stempelet viser at turmålet har jobbet grundig med sikkerhet, besøksforvaltning og vern av naturen.
Les også de andre skiltene
Ved startpunktet står det ofte flere skilt enn dem som viser vei. Noen varsler om at bading eller fisking frarådes, for eksempel fordi vannet er forurenset. Slike varsler kommer som regel fra kommunen, og råd om fisk og mattrygghet kan komme fra Mattilsynet. Ta deg tid til å lese dem. De er der for din skyld.
Gå på stien, for din og naturens skyld
Merkingen handler ikke bare om å finne fram. Den handler også om å ta vare på naturen. En tydelig sti samler turgåerne på ett spor, slik at de ikke tråkker opp myrer og sårbar vegetasjon rundt. Pengene fra Turskiltprosjektet gikk til skilt, merking og informasjon, ikke til å bygge nye stier. Før merkingen startet, måtte det innhentes tillatelser fra grunneiere langs hele ruten.
Det enkleste du kan gjøre for naturen på tur, er derfor også det tryggeste: følg merkingen. Av personlig erfaring er ikke det alltid like lett. Mitt personlige råd er å snu når du får følelsen av å være på “bærtur”. Gå tilbake og se om du finner tilbake til siste merke. (Snakker av erfaring).
Neste gang du står ved et skilt
Stopp et øyeblikk og les. Kanskje viser det vei til en tur du aldri har tatt, bare noen minutter hjemmefra. Og kjenner du fortsatt på at det er litt skummelt å gå alene, er det helt greit. I Spring Adventure kan du finne noen å gå sammen med, eller bli med på en tur der en erfaren turleder har ansvaret for veivalget.
God tur!
Kommentarer