Fra 18. til 25. november i fjor, fikk jeg, sammen med 19 andre, oppleve den portugisiske Atlanterhavsøya Madeira. Den frodige øya har variert natur og mange mikroklima, så vi måtte være forberedt på både regn, vind og sol.
Kort info om Madeira:
- Areal: 737 km²
- Innbyggertall: ca. 250 000
- Hovedstad: Funchal
- Styreform: Selvstyrt region underlagt Portugal (regionen omfatter også Porto Santo, Desertasøyene og Selvagensøyene)
- Høyeste punkt: Pico Ruivo, 1863 m.o.h.
Tirsdag 18. november: Fly fra Oslo lufthavn, Gardermoen til Aeroporto da Madeira. Fra flyplassen ble vi fraktet i buss til hotellet The Views Baia, som hadde både innendørs- og utendørsbasseng, spaavdeling og treningsrom. Herfra hadde vi utsikt over Funchal sentrum. Etter innsjekk og omkledning til sommerantrekk slo noen av oss følge med reiseleder til nærmeste butikk. Der kjøpte vi flaskevann og snacks til turen neste dag. Reiseleder frarådet oss å drikke vannet fra springen, selv om den lokale guiden mente det gikk helt fint. På kvelden var det middag i hotellrestauranten.
Onsdag 19. november: Dagen startet med deilig hotellfrokost. Kl. 08:30 stod bussen klar. Den kjørte oss østover til Machico, bukta der Madeiras oppdagere gikk i land på 1400-tallet. Første del av turen gikk parallelt med en levada. Levadaene er Madeiras særegne vanningssystem. Det finnes over 2170 km vanningskanaler på øya. De ble bygget for å frakte vann fra den frodige nordsiden til den tørrere, men mer solrike, sørsiden.
Fra utsiktspunktet Boca do Risco fikk vi utsikt over store deler av øyas nordkyst, med stupbratte fjellsider rett ned i Atlanterhavet – en stor kontrast til sørsidens slakere helning. I horisonten skimtet vi Porto Santo. Videre fortsatte vandringen på en smal og gammel transportvei anlagt på et platå i den bratte fjellsiden. Endestasjonen vår var den lille byen Porto da Cruz, der vi fikk servert madeirisk burger til lunsj. Vi var også innom et sukkerraffineri der det blant annet lages rom.
På kvelden var det igjen tid for middag, denne gangen i to grupper. Den ene gruppa spiste middag på hotellet sammen med reiseleder, mens resten av oss fant en koselig restaurant i Funchal.
Torsdag 20. november: I dag ble vi fraktet til 1200 meters høyde. Bussen snirklet seg oppover smale og svingete veier. Da vi gikk av bussen var temperaturen 10 grader, en stor kontrast til de 19 gradene vi forlot i Funchal. Tåka lå tett og kunne skjæres med kniv. Stien gikk først gjennom krattskog, før vi etter hvert kom inn i laurbærskogen, Laurisilva. Dette er en eviggrønn subtropisk regnskog med unike vekster som ikke finnes andre steder. Blåbærene her er stedegne, med høye busker i stedet for lyng slik vi er vant til. Den lokale guiden omtalte dem som «fake blueberries», nettopp fordi det ikke er blåbær – man får nemlig ikke blå tunge av å spise dem. Laurbærskogen er vernet av UNESCO.
Etter en piknik på skogbunnen nådde vi etter hvert Paul da Serra-platået. Naturen her minner om det skotske høylandet, med gressletter og åpent landskap. Ifølge guiden vokste det tidligere trær her, men disse ble hugget og solgt til fastlandet.
På vei tilbake til hotellet stoppet bussen innom den lille fiskelandsbyen Câmara de Lobos. Her fant vi oss en Ponchabar. Poncha lages av sukkerrørssprit blandet med honning og fruktjuice – originalt fra sitrus, men i senere tid også fra andre frukter, f.eks. pasjonsfrukt. Etter noen timer med restitusjon på hotellet var det igjen duket for middag, denne gangen samlet.
Fredag 21. november: Tur til Madeiras østligste punkt: Ponta de São Lourenço. Her fikk vi se tydelige spor etter den vulkanske aktiviteten som en gang skapte øya, og et helt annet landskap enn tidligere. Dette var turen der vi møtte desidert flest folk, men det var også den korteste vandreturen til nå med sine beskjedne 6 km. Vi var tilbake på hotellet allerede kl. 13. Det ga oss noen timer til å utforske Funchal på egenhånd før middag.
Lørdag 22. november: Dagens utflukt: Pico das Pedras skogpark. Her fikk vi igjen et møte med laurbærskogen og levadaer. Dette var den våteste turen til nå, med regn og tåke i lufta og gjørmete sti. Vi spiste lunsj i en liten park med en kiosk som solgte kaffe og snacks. På vei tilbake til hotellet gjorde bussen et stopp i Santana. Byen ligger et stykke opp i høyden på nordsiden av øya og er kjent for en spesiell hustype: små hvite hus med bratte tak av strå. Santana-husene er i dag turistattraksjoner, og noen benyttes som lager eller fjøs.
På kvelden ble det felles middag på en pizzeria. Man kunne spise så mye pizza man ville for 17,90 euro. En av de andre i reisefølget satte ny rekord og slukte hele seks pizzaer!
Søndag 23. november: Bussen tok oss opp til Pico do Arieiro. Med sine 1818 m.o.h. er dette Madeiras tredje høyeste punkt. Her er det kafé og suvenirbutikk, i tillegg til en stor hvit kuppel (en luftforsvarsradar). Etter planen skulle vi gått stien til Pico Ruivo (1863 m.o.h.), øyas høyeste punkt, men etter store skogbranner sommeren 2024 har ruta vært stengt. Store deler av stien har rast ut som følge av brannene, og det tar tid å bygge opp igjen stien grunnet krevende tilkomst og arbeidsforhold, kunne guiden fortelle. Vi snudde derfor ved utsiktspunktet Belverde Pedra Rija etter 1,2 km. Her fikk vi god utsikt over det ville fjellandskapet Madeira har å by på. Jeg fikk følelsen av å stå midt i en Jurassic Park-film – det eneste som manglet var en flyveøgle.
For å få en lengre tur tok guiden oss med nedover åssidene. Etter hvert som vi kom lavere og i le for vinden, varmet sola godt. Vi spiste nistepakkene våre ved en nedlagt forskningsstasjon. Tilbake i Funchal tok vi farvel med guiden og sjåføren.
Mandag 24. november: Hele dagen var satt av til egentid. Jeg var del av en gruppe som gikk samlet ned til Funchal for å kjøre gondol opp til Monte. Der besøkte vi en tropisk hage med flamingoer og ulike vekster. På turen ned var det mulig å sitte på i kurvstoler et lite stykke. Personlig hadde jeg håpet turen var lengre og hastigheten litt høyere. Dette var også den største turistfellen vi gikk i på hele turen; køen til kurvstolene var lang, og det tok oss tre kvarter før det var vår tur.
På kvelden var det felles avslutningsmiddag. Vi hadde nå blitt godt kjent med hverandre, så det hele var litt vemodig – siste kveld sammen.
Tirsdag 25. november: Frokost og utsjekk, noen timer til egentid før transport og innsjekk på flyplassen.
En tur til Madeira kan absolutt anbefales. Øya tilbyr varierte naturopplevelser fra skotsk høyland og tåkete regnskog til vulkansk landskap.
PS! For flere bilder, besøk fjellveggen min.
Kommentarer