Du hadde egentlig tenkt å gå tur, men så treffer den tunge, søtlige jordlukten deg i ansiktet idet du åpner ytterdøra. Du vet hva som skjer nå. Regnet kommer. Du gjør som katten, og snur. Du vet at en tur er bra for deg uansett vær, men hva gjør en regnværstur spesiell?
Nesa di varsler regn Den karakteristiske lukten heter petrichor, og stammer fra et stoff som kalles geosmin. Dette produseres av bakterier i jorda, og når regndråpene treffer bakken, frigjøres ørsmå aerosoler(bittesmå partikler) som kaster lukten opp i lufta. Det skal utrolig lite til før nesen din fanger det opp – bare fem molekyler blandet med tusen milliarder andre. Til sammenligning trenger en hai en høyere konsentrasjon av blod i vannet før den reagerer. Vi er for øvrig ikke alene om denne evnen; en rekke dyr og insekter gjenkjenner den samme lukten for å finne mat og vann. Så når du står ute og slår fast at det lukter regn, innbiller du deg slett ingenting.
Lufta blir faktisk renere Regnet vasker lufta. Dråpene fanger opp støv, partikler og pollen på vei ned, og drar alt med seg til bakken. Det er derfor lufta kjennes så mye friskere etter et skikkelig regnskyll, og grunnen til at mange pollenallergikere puster friere på en regnvåt maidag. Du får ikke mer oksygen av regnet, slik noen påstår. Du puster ganske enkelt inn mindre skitt.
Lyden gjør noe med kroppen Dette kjenner du sikkert igjen: Lyden av regn som trommer mot hetta og bladverket er mer enn bare koselig. Forskere har målt hva som skjer i kroppen vår når vi hører naturlyder, sammenlignet med kunstige lyder. Resultatet? Naturlyder har en reell, beroligende effekt. Pulsen synker, og hjernen flytter oppmerksomheten utover – vekk fra den indre grublingen mange drasser med seg fra en stressende hverdag. Regnlyden legger seg i tillegg som et teppe over trafikk, varsler og alt annet som ellers stjeler oppmerksomheten vår. Hodet slipper å forholde seg til så mye på én gang. Sannsynligvis er det nettopp derfor mange føler seg roligere etter en regntur enn etter en soltur.
Det egentlige hinderet står i gangen Dessverre hjelper ingenting av dette deg over dørstokkmila. Det er imidlertid to ting som gjør den kortere når det regner: gode klær og en avtale. Du trenger en regnjakke som faktisk er tett, noe av ull innerst, og fornuftig fottøy. Om du velger gummistøvler, tursko eller joggesko spiller mindre rolle enn du kanskje tror. (Skal du gå i joggesko, har jeg forresten et triks: tre brødposer utenpå sokkene. Da holder du deg tørr på beina, selv om skoene blir klissvåte). Bomull rett på huden ødelegger en regntur raskere enn noe annet. Ull er gull året rundt og kan redde enhver tur! Og det er noe helt eget ved å ferdes ute når du vet at klærne faktisk holder været ute. En avtale er vanskeligere å få til helt alene. Du trasker mye lettere ut i pøsregn klokka seks om kvelden når noen står og venter på deg, enn når du står i gangen og forhandler med deg selv. Det er sjelden viljestyrken det står på; det er bare mye enklere med en annen person i ligningen. Turen trenger heller ikke være lang. Tjue minutter på nærmeste sti er mer enn nok. Det er ikke nødvendigvis lengden på turen som gir den mentale gevinsten – det er selve det å komme seg ut som betyr noe.
Regnvær har noe soldager mangler Så er det én ting til, som nesten ingen snakker om: Stiene er tomme når det regner. For meg er dette nesten en velsignelse. Hunden min er snill som dagen er lang – helt til vi møter en annen hannhund. Basko anser nemlig alle andre hannhunder som drittsekker og naturlige nevemagneter. (Så hvis du møter meg og hunden på stien, ikke bli skremt om jeg plutselig forsvinner inn i et kratt. Det er for din hunds sikkerhet). Den runden som kryr av folk en solfylt søndag, har du helt for deg selv i pøsregnet. Skogen høres annerledes ut. Mosen lyser grønnere enn ellers. Og møter du først en annen person, deler dere det megetsigende blikket bare de som går tur i drittvær gir hverandre. Kaffekoppen etterpå smaker dessuten uendelig mye bedre. Det er ikke til å komme forbi.
Neste gang det plasker ned Prøv én ting: Stopp opp de første minuttene og kjenn etter lukten. Nå vet du tross alt hva den heter og hvor den kommer fra. Og så tar du turen. Det er noe fascinerende ved hvordan det ubehagelige plutselig kan bli behagelig. Det gjør nemlig ingenting å bli våt på beina, så lenge du vet at du snart skal inn i varmen igjen. Da er det bare deilig. Du kommer riktignok hjem våt, men med noe du ikke hadde da du gikk ut.
Kommentarer